Gå ikke villig

Gå ikke villig

Gå ikke villig mot ditt livs god natt.
Du skulle brenne vilt i livets kveld.
Rop! Klag! Gjør opprør når ditt lys blir matt.
 
Selv de som vet at sluttstrek nå er satt,
men aldri hamret ordets gnistregn selv,
går ikke villig mot sitt livs god natt.
 
De vage sinn, idet de innser at
de kunne øvet stordåd likevel,
gjør også opprør når vårt lys blir matt.
 
Og han som jaget solen som besatt,
og felte tårer da den tok farvel,
går ikke villig mot sitt livs god natt.
 
De dystre menn som synet har forlatt,
som kunne eid blind fryd med bedre hell –
de óg gjør opprør når vårt lys blir matt.
 
Og du, min far, på høyden, trist, forlatt,
Forbann, velsign, meg nå til sist – fortell!
Gå ikke villig mot ditt livs god natt.
Rop! Klag! Gjør opprør når ditt lys blir matt.

Do not go gentle into that good night

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.
 
Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.
 
Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.
 
Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.
 
Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.
 
And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light

Dylan Thomas